Logo-banner

Polar forskningshistorie

Norge har en stolt polarhistorie. Fridtjof Nansen, Roald Amundsen og Otto Sverdrup har satt solide spor etter seg i den internasjonale polarlitteraturen. 

Men polartradisjonen er bredere enn de eksponerte ferdene over Polhavet, gjennom Nordvestpassasjen og til Sørpolen. De siste 150 årene har norske forskere også deltatt i den systematiske kartleggingen av klodens kalde strøk. Startpunktet for norsk utforskning av nordlige farvann settes ofte til Den norske Nordhavsekspedisjonen i 1876–1878 med dampskipet «Vøringen» fra Bergen. Ekspedisjonen utforsket havområdet mellom Stad, Færøyene, Island, Jan Mayen, Spitsbergen og Nord-Norge, det som i dag er Norskehavet og deler av Barentshavet. Ekspedisjonen ble ledet av meteorologen og oseanografen Henrik Mohn og zoologen Georg Ossian Sars.

Fridtjof Nansen var inspirert av Mohn da han planla ferden over Polhavet med «Fram» fra 1893–96. Denne ekspedisjonen fikk stor betydning for utviklingen av norsk polar- og havforskning. I kjølvannet av «Fram» vokste det fram et sterkt forskningsmiljø med personer som Vilhelm Bjerknes, Bjørn Helland-Hansen og Harald Ulrik Sverdrup. Nye polarekspedisjoner kom stadig tilbake med viktige forskningsresultat både fra Arktis og Antarktis. I mellomkrigstiden ble Bergen et internasjonalt sentrum for havforskning og meteorologi.        

Parallelt med denne geofysiske tradisjonen fikk Norge et polart forskningsmiljø som var sterkt forankret i kartlegging og geologisk utforskning av Spitsbergen. Adolf Hoel var sentral aktør og ble første direktør på Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) i 1928. NSIU ble i 1948 til Norsk Polarinstitutt, som også fikk ansvar for norske kravområder i Antarktis. 

Utviklingen av infrastruktur og bedre kommunikasjoner har gjort polarområdene mer tilgjengelige de siste tiårene. Forskningsmiljøene har blitt flere og større og det internasjonale samarbeidet bredere. Etter flyttingen av Norsk Polarinstitutt fra Oslo til Tromsø i 1998, og en økende nordområdesatsing ved UiT, har den gamle ishavsbyen vokst fram som en arktisk forskningsby. Bergen er fortsatt stor innen havforskning. Svalbard har gått fra å være et sted forskere reiste til for å samle data, til også å være plattform for vitenskapelig bearbeiding. Men det er fortsatt behov for å reise ut i felten, ut i kulda og inn i isen. Derfor er det nye forskningsfartøyet "Kronprins Haakon" et etterlengtet redskap – og starten på en ny epoke for norsk polarforskning.        

Les mer på Polarhistorie.no.